Mari-Kristine og tilbake

Det snør. I Bergen. Det er fantastisk. Det er storm. Og kaldt. Jeg gleder meg til jul. Jeg gleder meg helt voldsomt til jul.

Jeg har vært betatt, og stor fan, av The Beatles siden introduksjonen til the fantastic four i 5. klasse av musikklærer Sten Vidar. Under Bergen Internasjonale filmfestival så jeg Across the Universe, en musical basert på Beatles’ musikk. Fullstendig overveldende. I praise you for rediscovering the Beatles. Smiley Face og Itty Bitty Titty Commitee anbefales også for Good Times. Jeanett har utstilling i Trondheim, jeg er stolt, vi blir store og livet er fullt av muligheter.

Lillesøsteren min flyttet til Australia for noen uker siden. Før hun reiste var det på plass å lage en “survival kit”. Det må man ha med seg når man skal på langtur til skumle steder langt bort. Jeg følte det var nødvendig med et koselig brevpapir. Dere vet, en sånn liten mappe med brevark og konvolutter i fine farger, kanskje med noen passende tegninger på.

Brevapapir er ikke å oppdrive hverken i Drammen eller Oslo by.

Det er mulig jeg overdriver. Jeg har selvfølgelig ikke vært i hver eneste butikk i byen, - men jeg har vært i ganske mange. Brevpapir finnes ikke. Man kan få kjøpt fancy ark og konvolutt, pr stykke. Svært dyrt selvfølgelig. I en nedstøvet krok fant jeg noen med Barbie på. Og man finner cheesy utskriftsark, til bursdagsinvitasjoner for eksempel.

Jeg savner brevpost. Rest in Peace.

Counteract.tv is a volunteer and independent WebTV. Counteract.tv brings truth and injustice to light, trough films where people and not politics are the headlines.

http://www.counteract.tv/

Jeg blir sint. Jeg blir enormt sint. Jeg blir sint på grunn av “voldtektsbølgen” som har herjet Oslo. Jeg blir sint for skremselspropagandaen. Jeg blir sint når vi blir fortalt at man må være redd for å gå alene hjem. Jeg er sint fordi vi blir redde. Jeg blir sint når kameratene mine må gå over til fortauet på den andre siden av gata for å ikke tilfeldigvis gå bak ei enslig jente på vei hjem fra byen (”- vil ikke skremme henne”). Jeg blir sint når anerkjente politikere og rikssynsere forteller oss at vi ikke må drikke for mye, og passe på hvordan vi kler oss (”noe i oss lurer på om det kanskje er noe i det”). Jeg blir sint når de skremmer oss, for vi blir selvfølgelig redde.

Det er det verste som kan skje. Og skjer det, på fest, blir vi mest sannsynlig ikke trodd, og skjer det på gata, tar de ham mest sannsynlig ikke. Gjør de det, er det snakk om 1-2 års fengsel. Max.

“Kvinner som flørter har skyld i voldtekt”, skriver VG om Amnesty og Reforms  (ressurssenter for menn) undersøkelse. Jeg blir bekymra, veldig bekymra, av tallene. Men de er ikke så nødvendigvis så dystre som VG mener. Du kan lese oppsummering og hele rapporten selv om du vil.

Jeg skal ikke si mere jeg. Andre som har sagt bra ting før meg (Anne-Kat. Hærland: “Ikke får vi gå i burka, og ikke får vi gå i miniskjørt. Hva skal jeg ha på meg da?!?!”), så jeg peker bare til råd for å unngå voldtekt av Fjordfitte - en hyggelig og gøyal blogg. Les!

Jeg liker juni. Jeg tror nesten jeg kan si at jeg lever for juni. Jeg elsker de lyse junikvelden. Jeg elsker ennå høyere juninettene. Hvite blomster synes bedre om natta. Man kjenner lukta av syriner. Og for et øyeblikk glemmer man alt som er stygt og vondt og slemt i verden.

Jeg går forbi muséhagen, botanisk hage, hver dag. Den er grønn, grønn, grønn. Full av blomster i alle farger. Jeg har lyst til å flytte inn og bo der resten av sommeren.

I dag har vært en fantastisk dag. Med sol. Og grader oppimot de 25. Kl. 12 gikk jeg fra skolen. Tok meg fri, nesten helt uten dårlig samvittighet. Spiste lunsj ute i sola med Daniela. Dro på Nordnes og bada med Øystein i klassen (planlagt skulking!). Spiste is på veien. Løste kryssord i sola, før Martin kom og vi tusla bort for å drikke ismocca på Det Lille Kaffekompaniet (sjekk ut moccaen på Flickr).

Er det rart jeg liker juni?

Jeg er virkelig ikke flink til å skrive her hjemme. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje kommer det av at det er en million ting å fylle tiden med. Gjøre-ingenting-tid er en svært sjelden gode. Og når man gjør ingenting, er det fristende og henge på sofaen og se på gamle episoder av Six Feet Under.

De siste ukene har det likevel dukket opp en rekke ting jeg gjerne vil skrive om. Ting som gjør meg glad eller sint. Engasjert.

Jeg skal prøve å være skikkelig tilbake. Tilbake med blogging. Here we go.

Hver morgen går jeg håpefullt hjemmefra uten paraply.
På veien hjem blir jeg våt.

Denne bloggen kalles Mari-Kristine og Tilbake. Men jeg har blitt gjort oppmerksom på at det slettes ikke er så mye Tilbake ved den. Det tenkte jeg derfor at jeg skulle gjøre litt med.

Det regner i Bergen. Himmelen ligger grå rett over hustakene. Jeg er forkjøla. En liten Finlandsforkjølelse kaller jeg den. Jeg har nemlig også akkurat kommet tilbake fra Finland. Jeg har vært hjemme omtrent 1 måned nå. Det kjennes mye lengre. Samtidig som om jeg ikke er helt sikker på at jeg har landa ennå. Ting har gått i ett. Var noen få hyggelige dager i Slemmestad før jeg ankom Bergen. Der var snø og hvitt, familie, venner, peis og turer med Kaisa i skogen. Julestemning med andre ord. Julegaver fikk jeg også.

Så kom jeg til Bergen. Det var godt å treffe gode venner her også. Drikke kaffe på Det Lille Kaffekompaniet og sove i egen seng. Se den store kalenderen Martin hadde laga (- den viste seg å være ennå større enn jeg trodde!). Men her var kaldt. Det tok flere dager før jeg begynte å vende meg til kulde og strømpebukser igjen. Byen er mye den samme. SV-fakultetet er akkurat det samme. Oppe på antropologisk institutt i 8. etasje må vi nå ha polletter til kaffemaskinen og betale for utskrift og kopiering. Ellers er alt det samme.

Men, jeg har bytta lesesal. Nå sitter jeg på en datasal med 3 andre fra klassen. Jeg har vindusplass. Fin utsikt over til Fløien. Flott sted og drømme seg bort.

De første ukene gikk med til skriving. Og mer skriving. Hadde innlevering av essay til et essayseminar med de andre i klassen. Dagen før dette skulle jeg holde et lite innlegg på et seminar på Senter for Kvinne og Kjønnsforskning (SKOK). Så jeg var rimelig opptatt med det den første tiden. Og catching up selvsagt. Med gode gamle, samt en rekke flotte folk jeg ble kjent med i Costa Rica. Dagene ble slik fylt med skriving, venner og kjæreste og masse kaffe. Sånn ble de til lange dager. Her er et lite eksempel:

Etter en hel dag på datasalen møter jeg Martin for å handle litt mat. Vi går inn i butikken og der blir jeg stående foran hylla med kjeks og knekkebrød. Jeg tar to forskjellige pakker, en i hver hånd, for å finne ut hvilken jeg har mest lyst på. Jeg blir svært overrasket. Den ene veier nemlig MYE mer enn den andre. Merkelige greier. De er jo helt like, og inneholder nesten samme vare. Jeg ber Martin kjenne på dem. Han mener de veier like mye. “Nei, det gjør de da virkelig ikke!” Den ene veier så visst mye mer enn den andre. Jeg får pakkene tilbake og er fortsatt like overbevist om at den ene veier langt mer enn den andre. Da kikker Martin litt på meg, og påpeker at jeg holder veska mi i den ene hånda…

Litt sliten ja. Det er ikke alltid hodet virker helt som det skal (må innrømme at episoden ble etterfulgt av en god del rødming og mye latter).

Forrige uke bestod av to hele dager med essayseminar med klassen. Et lite kakeselskap med gode venner på tirsdagskvelden. Onsdag, - på bursdagen min! reiste Martin og jeg til Finland. Der skulle jeg på en kjønnsforskningkonferanse og klarte og lure med meg Martin. Den handlet om kjønn og IT- kommunikasjon, så på mange områder hadde han mer peiling enn meg. IT er visst ikke helt min ting, selv om det har blitt mer spennende nå! :)

Litt tid ble det også til å tusle rundt i Helsinki og kikke. En veldig flott by. Gamle, fine, staselige hus. Overbevist om at flere av dem var Slottet på Karl Johan. Mye tøff design også. Blant annet Secco, ”Treasures from Wasteland”, en fin fin resirkuleringsbutikk, men dessverre litt for dyr for min lommebok.

Vi tilbrakte også en del tid med søte Maija og Panu, venner av Jonas og Dani, som jeg ble kjent med i Costa Rica. Vi fikk låne leiligheten til Maija, og ble ellers tatt veldig godt vare på! Jeg fikk tilogmed bursdagsmåltid med olivenpai og bursdagskake da vi kom fram!

Og nå er jeg nok en gang tilbake. Med forkjølelse. Hjemme i leiligheten med en grå dag utenfor, og ulltepper og papirlommetørklær inne. Og likevel har jeg det bra.

Da er jeg tilbake. Tre dager hjemme og en uke i Bergen. Jeg har fått vindusplass på instituttet og kikker på Fløyen. Her skal jeg sitte fram til desember. Men det er godt å være tilbake. Kaldt. Iskaldt land vi har. Men vakkert.